Senter for idrettsskadeforskning

Beskrivelse

Fulltykkelse bruskskader som kan være aktuelle for kirurgisk behandling finnes i rundt 11 % av alle knær som blir artroskopert. Dette er ofte yngre personer og en slik skade er antatt og medføre en betydelig fare for slitasjeforandringer i leddet.

Det finnes i dag to cellebaserte teknikker for kirurgisk bruskreperasjon. Mikrofraktur gjøres artroskopisk ved spesiallaget syler til å perforere den subchondrale benplaten. Dette for at stamceller fra beinmargen skal få komme inn i bruskdefekten og utvikle seg videre til å danne en funksjonell brusk reparasjon. Alternativt kan man høste bruskceller fra en mindre vektbærende område i leddet for så å multiplisere celletallet i kultur. Etter dette blir cellene reimplantert i defekten under en periostforsegling for slik å danne et avaskulært kammer og slik indusere tilheling av bruskskaden.

Den fundamentale forskjellen mellom disse to teknikkene teoretisk er tilstedeværelsen av et vaskulært eller avaskulært miljø i defekten. Ved hjelp av en kaninmodell blir en standardisert skade reparert med vaskulær teknikk på ene siden mens andre kneet får en avaskulært bruskreperasjon. Defekten blir indusert i patella ved en biopsipunch a 4 mm i diameter. En to uker observasjonsperioden mellom skadeinduksjon og reparasjon blir benyttet for mest mulig kunne tilnærmet den kliniske situasjon ved denne type skader og vente til den initiale reperasjonsresponsen like etter skaden har roet seg. Ved reparasjon etter to uker blir et hånddrevet tannlegebor med diameter 0,2 mm benyttet til å lage fire penetrasjoner i den subchondrale benplaten på den ene siden. Begge sider blir forseglet med periostlapp høstet fra tibia og forseglet med Tissel lim. Synovialvæske blir tappet fra leddet ved 0-tidspunkt, ved reparasjon av skaden og ved høsting av forsøksdyret etter 38 uker. Kun voksne hunnkaniner blir benyttet ( alder 20 uker ved operasjon 1). Etter skadereperasjon går dyrene fritt på gulvet for å få en effektiv bruk og rehabilitering av den skadde ekstremiteten. I tillegg til synovialvæskeanalyser og makroskopisk vurdering av preparatene blir det gjort histologisk evaluering av disse ved hjelp et internasjonalt standardisert skjema. En biomekanisk evaluering er også planlagt dersom teknisk mulig.

Studien vil kartlegge en viktig faktor vedrørende en hovedskillelinje mellom metodene for bruskreperasjon og slik bidra til at vi kan utvikle det mest egnet metodene videre mot et biologisk mikromiljø som er mest gunstig for å kunne oppnå den ønsket tilhelingen av en bruskdefekt.