Senter for idrettsskadeforskning

Hovedinnhold på siden

Informasjon om en nyhet med tittelen Skademekanisme for fremre korsbåndskader

Skademekanisme for fremre korsbåndskader

Introduksjon

I følge en undersøkelse publisert i juniutgaven av American Journal of Sports Medicine er det typiske trekk for mekanismene for fremre korsbåndskader. Undersøkelsene er basert på en analyse av videoopptak av skadesituasjonen blant kvinnelige håndballspillere i norsk og internasjonal håndball de siste årene. Den viser at fremre korsbånd ryker i en finte eller landingssituasjon ved at de får en valgus kollaps på nesten strakt kne kombinert med ut- eller innadrotasjon av leggen, uten at dette er direkte forårsaket av kontakt med en annen spiller.

 

 

Korsbåndsskader oppstår oftest ved finter og ettbeins landinger

På bakgrunn av den høye risikoen for korsbåndskader blant kvinnelige håndballspillere ønsket Senter for idrettskadeforskning å analysere skademekanismene ved fremre korsbåndskader i kvinnehåndball gjennom en systematisk videoanalyse. En nøye kartlegging av skademekanismene er avgjørende for å kunne utvikle målrettede forebyggende tiltak. Tjue videoopptak av fremre korsbåndskader fra norske og internasjonale kamper ble innsamlet fra 12 sesonger (1988-2000). Tre leger med særlig kompetanse på fremre korsbåndskader og tre landslagstrenere i kvinnehåndball gjorde en systematisk analyse for

å kunne beskrive skademekanismene og spillesituasjonene som ledet opp til skadene. I tillegg ble det gjennom sesongen 1998-99 gjennomført en skaderegistrering som omfattet 60 lag (942 spillere) fra elite-, første- og andredivisjon for kvinner i Norge. Trettito spillere pådro seg en fremre korsbåndskade, og det ble innhentet informasjon om skademekanismene gjennom et spørreskjema. Spørreskjemadataene ble brukt for å sammenligne opplysningene om skademekanismene fra spillerne og videoanalysen.

 

Resultatene viser at fremre korsbåndskader i kvinnehåndball hovedsakelig skjer i to situasjoner, i fintebevegelser eller ett-beins landinger etter frosk/innhopp. I begge situasjonene ser skademekanismen ut til å være den samme; valgusstress (dvs. at kneet tvinges inn i kalvbeint posisjon) på nesten strakt kne kombinert med rotasjon av leggen innover eller utover. I begge situasjonene var foten fiksert til underlaget. Alle utenom en av skadene skjedde uten direkte kontakt fra med- eller motspiller mot beinet/kneet, men i flere av situasjonene synes det å ha vært utenforliggende påvirkninger gjennom dytting (indirekte kontakt før skadetidspunktet) eller at spilleren ble forstyrret av motspiller.

 

For å forebygge fremre korsbåndskader i håndball og andre ballidretter tyder tilgjengelige data på at det vil være avgjørende at spillere unngår å la knærne falle inn i en kalvbeinet stilling (kissing knees) i fintebevegelser og ved landinger - og at spillerne bør trene på å få knær over tær. Siden skadene i alle situasjonene skjedde med foten fiksert til underlaget, tyder det også på at friksjon mellom sko og gulv kan spille en rolle. Derfor bør sko og underlag være tilpasset hverandre med lavest mulig friksjon, men som også gir spillerne en optimal bevegelse.

 

Fysioterapeut Odd-Egil Olsen fra Senter for idrettsskadeforskning har gjennomført undersøkelsen sammen med fysioterapeut Grethe Myklebust, professor Roald Bahr og professor Lars Engebretsen.

 

Les artikkelen her.