Senter for idrettsskadeforskning

Introduksjon

Mediale ligamentskader er blant de vanligste skadene i kneet. Inntil nå har sekvele etter manglende behandling av grad III mediale båndskader vært problematisk, ettersom nåværende rekonstruksjonsteknikker ikke er tilfredsstillende. Dette er den første studien på kvantitativ anatomi på kneets medialside og funnene skiller seg dramatisk fra tidligere oppfatninger.

Hyppig skademekanisme av kneets medialside

Mens akutte skader grad I og II tradisjonelt behandles med aktiv rehabilitering, er det en økende tendens til at store mediale skader (fig. 1, skademekanisme) behandles operativt. Sekvele etter manglende behandling av grad III mediale båndskader er problematisk,ettersom nåværende rekonstruksjonsteknikker ikke er tilfredsstillende.

For å kunne forbedre operasjonsteknikkene, er det nødvendig å vite nøyaktig hvor de forskjellige strukturene festes. Mye forskning på korsbåndenes anatomi har resultert i en endring og stor forbedring av korsbåndsoperasjoner og deres prognose. Vi forventer at det samme kan, og vil, være tilfelle også for skader av medialsiden.

Det finnes hittil bare kvalitative studier av anatomien på medialsiden av kneet. Denne studien, som ble utført ved Ortopedisk Senter/UUS, Senter for idrettsskadeforskning ved NIH og University of Minnesota, Orthopaedic department, er den første av sitt slag, ettersom den i tillegg til å være kvalitativ, også vil være en kvantitativ studie. Dette ble gjort ved bruk av Ascensions Flock of Birds elektromagnetiske tredimensjonale registrering. En kalibrert peker med skarp tupp og nøyaktighet på 0,5mm (en Steinman pin) ble brukt for å markere strukturenes beliggenhet og gir koordinatene i rommet i forhold til en sensor. Femur og tibia ble fastmontert i et apparat, slik at kneet var fiksert. Resultatene fra studien på 8 knær, viser at de respektive strukturene ikke festes til selve midtpunktet av henholdsvis mediale epikondyl og adduktortuberkelen, som tidligere beskrevet (se bildet nedenfor)

Overfladiske MCL (gj.sn. 94,8mm langt ligament) festes gjennomsnittlig 3,2 mm proksimalt og 4,8 mm posteriort for mediale epikondyl. I tillegg festes også senen til adduktormusklene proksimalt og posteriort for adduktortuberkelen, gjennomsnittlig 2,7 mm proksimalt og 3,0 mm posteriort for denne. I tillegg til disse funnene, gir denne studien nøyaktig bestemmelse av alle de andre strukturene på medialsiden og deres festepunkter (se bilde nedenfor)

Over de siste 20 årene har man fått bedre forståelse av funksjonell anatomi, biomekanikk og tilheling av strukturene på kneets medialside. Dette har igjen ført til bedre behandling av isolerte MCL-skader såvel som MCL-skade kombinert med andre ligamentskader. Tilsvarende har man klart å utvikle vellykkede teknikker for ACL- og PCL-rekonstruksjon som følge av kunnskap om anatomi, orientering og festepunkter. Derfor er det grunn til å tro at videre kvalitative, samt kvantitative anatomistudier, kan resultere i bedre operasjons- og rekonstruksjonsteknikker av kroniske isolerte MCL-skader, kombinerte MCL-kompleks skader og andre grad III ligamentskader.

Resultatene fra denne studien skiller seg i stor grad fra tidligere antatt teori og kommer til å resultere i endrete og forbedrede rekonstruksjonsteknikker. Dette vil igjen gi en mye bedre prognose for en av de hyppigste kneskadene, og dermed kunne utrette store forskjeller for idrettsutøvere og andre pasienter både før, og spesielt etter aktiv karriere.

Les abstract til idrettsmedisinsk høstkongress, Stavanger 2003 her