Senter for idrettsskadeforskning

Introduksjon

Å kjempe i verdenstoppen i alpint er tøft og nådeløst. Med ujevne mellomrom ryker et korsbånd, men hvorfor og hvordan skjer det? Forskerne nærmer seg svaret.

I verdenscupen i alpint går det hardt for seg, og en del utøvere blir skadet på vei nedover fjellsidene på vei mot heder og ære.

Korsbåndsskader er alvorlige, og kan i noen tilfeller tvinge utøveren til å legge opp.

Det internasjonal skiforbundet (FIS) har i lengre tid hatt fokus på å ta vare på utøvernes helse.

I samarbeid med forskere fra Senter for idrettsskadeforskning har man søkt å løse «korsbåndsgåten» i alpint. Etter et møysommelig arbeid har man kommet noe nærmere svaret.

Hvordan skjer det?

Forskerne har (i en artikkel publisert i American Journal of Sports Medicine) klart å identifisere tre hovedmekanismer for hvordan korsbåndsskader hos utøverne i v-cupen oppstår.

De tre mekanismene har fått navnene «the slip-catch», «the landing back-weighted» og «the dynamic snowplow».

Les hele artikkelen som publisert i American Journal of Sports Medicine her (pdf).

Selv om man har funnet ut hvordan skadene oppstår, er det viktig å finne ut hvorfor de skjer.

Derfor gikk forskerne i gang med å analysere hele skadesituasjonen, med et spesielt fokus på det som skjer i forkant av skadeøyeblikket.

Dette ble grundig undersøkt i en egen studie, og ble gjort gjennom en systematisk analyse av videoer fra 20 skadesituasjoner i v-cupen.

Les hele artikkelen som publisert i British Journal of Sports Medicine her (pdf).

Et panel av eksperter

Skadesituasjonene ble plukket ut på bakgrunn av skader rapportert til det internasjonale skiforbundets skaderegistreringssystem FIS ISS. Skadene oppsto i de tre etterfølgende sesongene mellom 2006 og 2009.

Ti eksperter (ni v-cup-trenere og en tidligere v-cup-utøver) gjorde en visuell analyse av videoene av hver enkelt skadesituasjon. Ekspertene brukte sine egne ord til å beskrive situasjonene, med tanke på hvilke faktorer de mente bidro til skaden.

Faktorene var på forhånd delt inn i kategoriene utøverteknikk (1), taktisk valg (2), utstyr (3), fart og løypesetting (4), sikt-, snø- og løypeforhold (5) og eventuelt andre faktorer (6).

Utøvernes egen feil

Tre hovedkategorier pekte seg ut som hovedårsaker som førte til skadene i disse 20 tilfellene. Utøverteknikk, taktikkvalg og sikt-, snø- og løypeforhold ble antatt å være de største «bidragsyterne» til skadene.

Utøverfeil, nærmere bestemt teknisk feil og dårlige taktiske valg, sto frem som fremtredende faktorer i analysen. I tillegg skal ujevnt underlag, «aggressiv snø», redusert sikt og løypens vanskelighetsgrad ha bidratt til skadene.

Prosjektet ble ledet av doktorgradsstipendiat ved Senter for idrettsskadeforskning Tone Bere, og utarbeidet i samarbeid med Tonje Wåle Flørenes, Tron Krosshaug, Lars Nordsletten og Roald Bahr.