Senter for idrettsskadeforskning

Introduksjon

Avrivning eller ruptur av akillessenen er en vanlig forekommende skade. En studie som nylig er publisert i de nordiske idrettsmedisinske foreningenes tidsskrift, Scandinavian Journal of Medicine & Science in Sports, viser at en slik skade gir betydelig økt risiko for også å pådra seg en tilsvarende skade i akillessenen på den andre siden.

Avrivning av akillessenen gir betydelig økt risiko for tilsvarende skade på den andre siden

I dag behandles de fleste pasienter med operasjon, men rehabiliteringen tar tid og mange får vedvarende problemer etter en slik skade. Det er derfor viktig å få kunnskap om hvilke faktorer som gir økt risiko for akillessenerupturer, for om mulig å kunne forebygge denne type skader. Fra før av vet vi at skaden hyppigst rammer menn rundt 40-årsalderen og gjerne i forbindelse med idrettsaktivitet med brå start- og stoppbevegelsersom for eksempel squash, badminton og tennis. Undersøkelsen viser i tillegg at personer som har røket den ene akillessenen har 176 ganger høyere risiko for akillesseneruptur på motsatt side enn risikoen i befolkningen for øvrig.

Hva denne økte risikoen skyldes, er ikke kjent. Det kan skyldes at disse personene utsetter seg for idrettsaktiviteter med høy risiko, eller det kan skyldes at de har akillessener som tåler mindre enn andre, og dette kan være genetisk betinget.

 Studien er gjennomført som en kartlegging av 168 pasienter som ble innlagt ved Akershus Universitetssykehus i perioden september 1990 til april 1997. Alle disse ble operativt behandlet ved at senen ble sydd sammen igjen. Etterbehandlingen bestod av gips i 6 ukerderetter økende belastning til full belastning i løpet av noen uker. Aktiviter som medfører rask akselerasjon og bråstopp ble frarådet de første 6 månedene. Pasientene ble så kontaktet etter 4 år med et spørreskjema vedrørende skaden, tidligere og nåværende plager fra akillesenen på begge sider, om de hadde kunne gjenoppta tidligere idrettsaktiviter, arrproblemer etc. Svarprosenten for denne etterundersøkelsen var 92%.

Resultatene bekrefter tidligere undersøkelser ved at den viser at denne type skade forekommer hyppigst hos menn og i forbindelse med idrettsaktivitet som medfører brå stopp- og startbevegelser. En fjerdedel oppga at de hadde noe akillesproblemer før skaden på den aktuelle siden. Om lag halvparten har senplager etter en slik skade og det er vanskelig og gjennoppta idrett på samme nivå som tidligere.

Det mest slående funnet er imidlertid den økte risikoen de har for og få samme type skade på den andre siden. Bare i den korte observasjonstiden som denne studien pågikk var det 10 pasienter som hadde blitt operert for samme type skade på andre siden. Videre undersøkelser er nødvendig for å se om man kan redusere denne risikoen ved å endre rehabiliteringsprogrammene etter en slik skade, for eksempel gjennom styrketrening på motsatt side eller ved å unngå høyrisikoaktiviteter.

Undersøkelsen har vært ledet av Asbjørn Årøen, som er stipendiat ved Senter for idrettsskadeforskning ved Norges idrettshøgskole og overlege ved Ortopedisk avdeling, Akershus universitetssykehus. Datainnsamlingen har blitt gjort ved Asbjørn Årøen og Dan Helgø ved kirurgisk avdeling, Akershus universitetssykehus. Avdelingsoverlege Odd Granlund ved ortopedisk avdeling, Akershus universitetssykehus og professor Roald Bahr ved Senter for idrettsskadeforskning ved Norges idrettshøgskole har bidratt med analyse av resultatet og utarbeidelse av publikasjonen.